BAK DEN GRØNNE DØREN

Scroll down for English
I forbindelse med korona var og er det mye å si om festivaler som samler tusenvis av mennesker, gjerne fløyet inn fra hele verden for dager eller uker med sosial interaksjon. Innen arkitekturen må vi nå tenke nøye gjennom relevansen til de mange arkitekturfestivalene i verden.

Allikevel: i den globale konstellasjonen av biennaler og triennaler, hadde OAT en bestemt posisjon. Den er ikke lokalisert på et av disse åpenbart tiltalende, solfylte stedene, som Venezia, Lisboa eller Sao Paolo, hvor hvert opphold føles som en ferie. I stedet profilerte OAT seg – med utgangspunkt i den åpne invitasjonen til kuratorer for 2013-utgaven – som en festival som lot det faglige innholdet innta en sentral posisjon på scenen, snarere enn å smykke seg med berømmelsen til deltakerne.

Vi – den Brussel-baserte forsknings- og designgruppen Rotor – svarte på invitasjonen med et forslag om å jobbe med temaet bærekraft i arkitektur. Da vi innså at temaet hadde “sexappellen til en dørmatte” (som en kommentator formulerte det senere i utstillingskatalogen), arbeidet vi med en alternativ tilnærming for å gjøre triennalen interessant.

Vi oppfattet at ideen om bærekraftig arkitektur hadde blitt kapret av et sett kjedelige og suspekte interessenter, som lente seg på ideen om at bærekraft kan reduseres til vitenskaplige formler. Alt man trengte var de riktige verktøyene, teknologien, softwaren og ingeniørene. Vi opplevde at denne holdningen hverken var mer eller mindre relvant enn tilnærmingen til designere som står helt utenfor de teknologiske miljøene, og vi fremholdt at debatten ikke først og fremst er vitenskaplig, men politisk. Samtidig som vi opplevde at diskusjoner om bærekraft var umulige innenfor politiske fora.

Vårt forslag i det programmet som til slutt ble akseptert, var å transformere OAT 2013 til et forum, en arena der den politiske og kritiske diskusjonen om bærekraft i arkitektur kunne finne sted. For å introdusere litt spenning, og for å understreke ideen om en backstage-tilnærming til bærekraftstematikken, lånte vi tittelen fra en pornografisk filmklassiker fra 1972, Behind the Green Door.

Triennalen bestod av en rekke hendelser, spredt over tre måneder (fra 19. september til 1. desember 2013), men det som holdt hele arrangementet sammen, var den store utstillingen på DogA. Utstillingen var en samling objekter som skulle anspore kritisk tenkning og debatt. For å velge ut disse gjenstandene undersøkte vi først ca. 200 forskjellige prosjekter som selv hevdet å være bærekraftige. Fra hvert av disse prosjektene valgte vi deretter noen få, originale gjenstander (dokumenter, prototyper, prøver), som vi fikk fra de aktuelle firmaene. Vi endte opp med omtrent 600 gjenstander, som alle var produsert før utstillingen, men som ble samlet og stilt ut i anledning OAT.

Vår forståelse av “arkitektoniske prosjekter” var bred. Det vi ønsket å bringe til torgs var de generelle ambisjonene til byggebransjen. “Designed productions” inkluderte kommersielle produkter utviklet av industrigrupper, politikk utarbeidet av lokale kommuner og protestkampanjer organisert av aktivistgrupper. Arkitektene stod ikke nødvendigvis sentralt, men utstillingen inkluderte både kjente arkitektnavn og mer ukjente praksiser.

I det store og hele har vi inntrykk av at ambisjonene om å vekke den kritiske debatten om bærekraftig arkitektur ble oppfylt. Utstillingen på DogA fungerte som diskusjonsarena. Guidede turer ble organisert, der arkitekteksperter tok publikum med langs et personlig utvalg av favorittobjekter. En rekke internasjonale arkitekturjournalister gjorde en god jobb med å formidle utstillingen i utlandet.

Utstillingen reiste senere til Dansk Arkitektur Center (DAC) i København, og mens denne danske versjonen av Behind the Green Door ble vist (2014), ble den omfattende utstillingskatalogen gitt ut av OAT. Katalogen inneholdt et bilde av hver av de 600 gjenstandene, alle utstillingstekstene, men også et ekstra lag med kommentarer skrevet av en rekke arkitekter og eksperter vi inviterte til å reflektere over innholdet.

I dag er denne utgivelsen mest brukt i pedagogisk sammenheng av på arkitektskoler som ønsker å oppmuntre studentene til å tenke kritisk om påstander om bærekraftighet.

For Rotor hadde prosessen med å kuratere OAT 2013 en frigjørende effekt. Det tydeliggjorde vårt forhold til virksomheten med bærekraftig arkitektur.

Rotor startet i 2005 som en aktivistgruppe, som presset på for gjenbruk av industrielt overskuddsmateriale (i stedet for at avfallet skulle ende opp som søppel eller brennes). I årene som fulgte produserte vi, i beskjeden skala, designprodukter av produksjonsavfall. Imidlertid gav vi snart opp å hevde at dette var bærekraftig. Vi ble kvalme av slike påstander, som vi assosierte med skrytende grønnvasking i glansede magasiner. Vi la også merke til hvordan påstander om bærekraft ofte innebar komplekse beregninger, bevoktet av en mengde nerdete, hovmodige teknokrater vi ikke ønsket å assosieres med.

I arbeidet med Triennalen ble vi imidlertid konfrontert med hundrevis av “bærekraftige” prosjekter fra nyere historie. Disse varierte fra latterlige til dypt oppriktige forsøk på å skape en grønnere design. Begrunnelsene for å være miljøvennlige var også vidt forskjellige.

Alt dette fikk våre egne betenkeligheter med å profilere oss som en bærekraftig praksis til å fremstå i et annet lys. I tiden etter OAT hadde Rotor ikke lenger problemer med å erkjenne at det vi gjorde var et oppriktig forsøk på å bidra til en grønnere byggesektor. Vi begynte å snakke mer åpent om ambisjonene våre, ambisjoner som snart fremstod langt klarere enn tidligere.

Rotor hadde alltid promotert ideen om gjenbruk av elementer (i motsetning til resirkulering, det vil si deres totale transformasjon med tap av originale egenskaper). I årene rett før OAT 2013 hadde vi gradvis flyttet oppmerksomheten vår fra gjenbruk av industrielle rester til gjenbruk av bygningsdeler. Vi ble kjent med utfordringene med å gjenbruke bygningsdeler i Brussel-regionen. Ettervirkningen av OAT var at vi bestemte oss for å demontere bygningskomponenter selv. Vi hadde lekt med ideen i årevis, men ikke iverksatt den, siden det var en økonomisk risiko involvert. Et tiår etter at Rotor ble grunnlagt, var vi imidlertid klare.

I 2016 grunnla vi Rotor DC, en spin-off fra Rotor, som aktivt demonterte og videresolgte bygningsdeler fra bygninger som skulle rives eller moderniseres.

I 2017 flyttet vi til en tidligere sjokoladefabrikk ti minutters gange fra Brussel-Sør-stasjonen, der høyhastighetstogene ankommer fra London, Paris og Amsterdam. Der har vi nå 5000 m2 med lager, verksted, showroom, butikk og kontorer. Hvert år redder Rotor DC hundrevis av tonn med bygningsmaterialer fra ødeleggelse. Etter bare noen få års aktivitet er det et overskuddsselskap og et etablert merke i Brussel-regionen. Det faktum at butikken er helt online, tillot Rotor DC å fortsette å jobbe, via postbestilling, selv i de mest alvorlige fasene av COVID-19-krisen.

I de ulike tekstene som ble produsert i anledning OAT 2013 har vi beskrevet “bærekraftig utvikling” som en kraftfull forestilling som er i stand til å galvanisere samfunnet som helhet. Allikevel kan man si at denne forestillingen er hengslet på en betydelig uklarhet rundt hva “bærekraftig utvikling”, som definert av tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland, egentlig er. Begrepet kom ikke med klare instruksjoner eller en manual for utførelse.

Denne friheten til å tolke begrepet, gjorde at ulike nasjoner og næringsinteresser, særlig de teknoindustrielle bransjene, kunne vri bærekraftsbegrepet til å passe med sine egne interesser. I 2013 var den mest energiske trenden rettet mot energieffektiv arkitektur. Hovedideen var å få ned utslippene i et bestemt område, for eksempel hovedstadsregionen Brussel eller i det norske samfunnet. Disse tiltakene kan redusere utslippene lokalt. Det skjedde gjennom løsninger som bestod av produkter ( for eksempel isolasjonslag, fugemasser, varmevekslere etc.), som igjen skapte miljøomkostninger andre steder (for eksempel gjennom utslipp fra produksjonen av disse isolasjonsmaterialene utenfor Norge eller Belgia eller transport).

Dette fenomenet beskrev vi som “bærekraftige lommer”. Forbedret bærekraft i en bestemt lomme skjer alltid på bekostning av bærekraften utenfor lommen. Den endelige balansen, når det gjelder globale utslipp og miljøpåvirkning, er veldig vanskelig, om ikke umulig, å beregne.

Syv år etter OAT 2013 er det påtagelig hvordan diskusjonen om bærekraft har avtatt i publikasjoner og debatter om arkitektur. Akselerasjonen av klimaendringsfenomener har samtidig vært merkbar, til og med påtakelig. Den planetariske virkningen av menneskeskapte utslipp har gjort at det å snakke om “bærekraftig utvikling” eller “økonomisk vekst som kan opprettholdes” i dag er blitt uholdbar. I stedet brukes nye ord for å uttrykke lignende ideer.

I dag er “sirkulær økonomi” og “sirkularitet” den nye trenden. Fokuset er å unngå sløsing med dyrebare materielle ressurser. Forestillingen presenterer ved første øyekast den samme fordelen ved å forene potensielt motstridende interesser – økonomiske og miljømessige. De nye begrepene er også vage nok til at de kan bøyes i henhold til behovene til det teknisk-industrielle komplekset for å selge en rekke nye produkter, teknologier og tjenester.

Allikevel koker det ned til at “Den mest miljøvennlige bygningen er den som allerede eksisterer”, som den sveitsiske arkitekten Walter R. Stahel uttrykker det i et nylig tematisk nummer av The Architect’s Journal. Uttalelsen er dårlige nyheter for det teknoindustrielle komplekset og den delen av arkitektyrket som løper deres ærend.

I dette nye klimaet er det ingen betenkeligheter med å bruke materialer som er berget fra et nærliggende byggeprosjekt. Dette er ikke bruk av nye ressurser, men snarere en omdisponering av det som allerede finnes. Arkitektonisk er sluttresultatet nytt. Mens virkningene når det gjelder utvinning av ressurser, transformasjon av komponenter og transport er minimale, samtidig som det skapes lokal sysselsetting.

Hos Rotor og Rotor DC er vi glade for at vi kan tilby arkitektene direkte midler til å implementere brukte materialer i deres prosjekt. Som vi ofte sier, er vår ambisjon på middels til lang sikt å gjøre tilgangen på gjenvunnet materiale like lett som på nyproduserte materialer. Vi gjør det i stor skala, gjennom sirkulært konsulentarbeid for store byggherrer. Men i mindre skala kan en privat huseier også komme og kjøpe brukte lamper, gulvfliser, hardvedskap eller marmorplater. Og disse elementene, hvor beskjedne de enn er, er små lommer med bærekraft som kan startes på ethvert byggeprosjekt. De vil alltid være grønnere enn noen nye ekvivalenter, og har fordelen av ikke å forårsake noen negativ innvirkning – ingen utslipp, ingen vannforurensning, ingen uttømming av ressurser, intet barnearbeid – på den andre siden av planeten.

BEHIND THE GREEN DOOR

Text by Lionel Devlieger (Rotor)

In late 2020 - corona was/is here - there is a lot to say against festivals that bring together hundreds, if not thousands of people, by jet, from all over the globe for a few days or weeks of social mingling. In the realm of architecture, we now have to ponder about the relevance of the numerous architecture festivals, all over the planet, that used to fill the agenda’s of a certain crowd of professionals and privileged amateurs (journalists, curators, starchitects, groupies, …).

Yet in that constellation of biennales and triennales, the OAT held a particular place. It was not located in one of these evidently appealing, sun-drenched locations, such as Venice, Lisbon, or Sao Paolo, where every stay feels like a holiday. Out of the circuit, it profiled itself - starting with the open call for curators for the 2013 edition - as a festival that allowed substance to take central stage, rather than the fame of the participants.

We - the Brussels-based research and design group Rotor - responded to that call with a proposal to work on the topic of sustainability in architecture. Realising that the theme had, as one commentator put it later in the exhibition catalog, the “sex-appeal of a doormat”, we knew it needed an alternative approach to be made interesting.

Our contention was that the notion of sustainability and claims of sustainable architecture had been hi-jacked by a set of boring and suspect stakeholders, which held up the idea that a sustainability assessment can perfectly done scientifically. It just required the right tools, technologies, softwares and engineers to do so. We thought that such claims were not more, nor less valid then the ones make by designers who stood entirely out of the realm of techno-science; that the debate is essentially not a scientific one, but a political one, yet that such political discussions about sustainability are impossible, or just don’t take place on the established fora.

So we proposed, in the brief that was eventually accepted, to transform the 2013 OAT in a forum, an arena, in which the political and critical discussion about sustainability in architecture could take place. To inject some excitement, and to underscore the idea of a backstage look, we borrowed the title from a 1972 porn movie classic, Behind the Green Door, for this edition of triennale.

The Triennale was a string of events, spread over 3 monts (from Sept. 19th till December 1, 2013), but what held it together in our case was the big exhibition at DogA. That exhibition was thought of as a collection of objects that could trigger critical thinking and debate. To select these objects we first looked at a variety (about 200) different projets that claimed, from themselves, to be sustainable. From each of these projects, then, we selected a few original objects (documents, prototypes, samples) that we were able to obtain from the archives of the firms. We ended up with about 600 objects. All of these pre-existed the exhibition project - non of them were made on purpose.

Our understanding of architectural projects was broad. What we wanted to put on the table were the aspirations of the building industry at large. ‘Designed productions’ included commercial products developed by industrial groups, policies devised by local municipalities, protest campaigns organised by activist groups. Architect didn’t necessarily stand central, and if they did, we featured both big names and largely unknown ones.

By and large, we have the impression that the ambitions of stirring the critical debate about sustainable architecture were met. The exhibition at DogA effectively functioned as a place where numerous discussions took place. Guided tours were organised, during which architecture experts walked the public along a personal selection of favourite objects. A string of international architecture journalist, brought to Oslo with the help of the network of Norvegian embassies around the world, did a good job at disseminating the criticality of the exhibition abroad. The show itself travelled subsequently to the Danish Architecture Centre (DAC) in Copenhagen, and while this Danish version of Behind the Green Door was on (2014), the exhaustive exhibition catalog was published by OAT. Pursuing the idea of the continuous debate, this catalog contained a picture of each of the 600 objects, all the exhibition texts, but also an additional layer of commentaries made by a string of architects and experts we invited to reflect upon the content of the nearly completed pdf.

Today, this book, which has been reviewed by entities as wide ranging as the Transition Movement in the UK (Rob Hopkins) or the Singapore Review of Books, is mostly used in educational context, by architecture professors who wish to encourage their students to think critically about claims of greenness.

For Rotor, the process of curating OAT 2013 had an emancipatory effect. It clarified our relation to the business of sustainable architecture. Let me explain quickly. Rotor started in 2005 as an activist group, pushing for the reuse of industrial leftovers (instead of their trashing or incineration). In the years that followed, we ended up producing, on a modest scale, designs with production waste. As design activity, it was only marginal to architecture, and we relinquished to claim it sustainable. We were nauseated by such claims, which we associated with boastful greenwashing in glossy magazines. We also noticed how claims of sustainability were often hinging on complex calculations, guarded by a crowd of nerdy, haughty technocrats we didn’t want to mingle with.

The Triennale confronted us intimately with hundreds of “sustainable” projects from recent history that ranged, honestly, from the most outrageous to the deeply sincere. The justifications for “being green” were also widely different. It suddenly made our own qualms look sheepish. In post-OAT times, Rotor had no longer troubles with recognising that what we did was, yes, trying to contribute to the greening of the building sector. We started talking about our ambitions more openly. And those ambitions were, in fact, clear.

Rotor had always been promoting the idea of reuse of elements (in contrast with their recycling, that is, their energivorous total transformation with loss of original properties). In the years right before the 2013 OAT, we had gradually shifted our attention from reusable industrial leftovers at large to the reuse of building components. We got to know, in pretty good detail, the challenges to reusing building parts in a metropolitan setting such as the Brussels Region. The aftermath of the OAT was when we decided to engage in dismantling building components ourselves. We had pushed off that boat for years, as we knew it was an economical gamble, but, a decade after founding Rotor, we were ready to embark. In 2016, we founded Rotor DC, a spin-off from Rotor, active in dismantling and reselling building components from buildings slated for demolition or revamp.

In 2017 we moved to a former chocolate factory, at 10 minutes walking from the Brussels-South station, where the high-speed trains arrive from London, Paris, Amsterdam. There we now occupy a 5.000 m2 space with storage, workshop, showroom, shop and offices. Rotor DC diverts hundreds of tons of building materials from destruction annually. After only a few years of activity it is a profit turning company and an established brand in the Brussels Region. The fact that the shop is entirely online allowed Rotor DC to continue working, through mail-ordering, even in the most dire phases of the COVID-19 crisis.

In the mean time the core team of Rotor, still incorporated as a non-profit organisation (or a.s.b.l. to use the French designated abbreviation), is doing design and research work, while gradually shifting the focus of attention to assisting large-scale building commissioners in efforts to incorporate second-hand building materials in their project. We often work side-by-side with the architects, and help them implement salvaged building components in quantities that start having a real impact. Together, Rotor and Rotor DC now employ about 30 people, about 20 FTE’s.

In the different texts that were produced on occasion of the Triennale, we have described “sustainable development” as a powerful notion, capable of galvanising society as a whole. Yet, that strength hinged on the notions’ vagueness: “sustainable development”, as defined by the UN commission headed by former Norwegian prime minister Gro Harlem Brundtland, didn’t come with clear instructions, or agreed upon paths to operationalisation.

It opened the door for the well-organised powers that be, in particular the techno-industrial complex, to seize upon it, and bend it to their own interests. By 2013, the most vigorous trend was towards energy-efficient architecture. The main idea was to bring down emissions in a particular area, say, the Brussels Capital Region, or the Norwegian territory. These measures could locally bring down emissions, due for instance to domestic heating. It happened through fixes that were also commodities (insulation layers, sealants, heat exchangers, …) which in turn created their own impacts elsewhere (such as emissions from the production of those insulation materials, outside territory of Norway or Belgium). That is the phenomenon we described as the “pockets of sustainability”. Enhanced sustainability in a certain pocket always occurs to the detriment of the sustainability outside that pocket. The final balance, in terms of global emissions and environmental impact is very difficult, if not impossible to make.

Seven years later it strikes how the occurence - in publications, debates, …- of sustainability, especially, in the realm of architecture, has decreased. The acceleration of climate change phenomena has been such that this change has become noticeable, even palpable, over the course of a few years. The planetary impact of anthropogenic emissions is such that today talking about “sustainable development”, or “economic growth that can be sustained” has become untenable. Tactfully, new terms are being used to express similar ideas.

Today the “circular economy” and “circularity” is the new trend. The focus is more on avoiding the waste of precious material resources. The notion presents, at first sight, the same advantage of uniting potentially diverging - economical and environmental - interests. It is also vague enough, and can be bent easily according to the needs of the techno-industrial complex to sell a variety of new products, technologies and services. Yet, beyond the spin, and when you consider the notion from the perspective of its pioneers, such as the Swiss architect Walter R. Stahel, it boils down to the title of a recent thematic issue of the The Architect’s Journal: “The greenest building is the one that already exists.” The statement is bad news for the Techno-industrial complex and part of the architectural profession that acts as its willing lackey. For them, no more entirely new buildings means no more business.

In this new climate, where restraint in building is better than most alternative solutions, the reuse of building components offers some relief for those architects who wish, nevertheless, to contribute to an improvement of the existing built fabric, and not entirely abandon the satisfaction of making carefully thought of, functional and aesthetically pleasing assemblages. There are no qualms to be had to use materials that have been salvaged from a nearby building project. It equals reshuffling existing elements. Architecturally, the end-result is new; the impacts in terms of resources extraction, component transformation, transport, etc. are minimal; and local employment is created.

At Rotor and Rotor DC, we are happy that we can offer those architects direct means of implementing second hand materials in their project. As we often say, our ambition is to make, in the medium to long term, the access to reclaimed materials as easy as that to newly produced materials. We do so on a big scale, as said, through circular consultancy work for big building commissions. But on a far smaller scale, a private home-owner can also come and buy second-hand lamps, floor tiles, hardwood cabinets, marble slabs. And these elements, as modest as they are, are little pockets of sustainability that can be embarked on any building project. They will always be greener than any new equivalents, and have the advantage of not causing any negative impact - no emission, no water pollution, no resource depletion, no child labour - at the other side of the planet.