CULTURE OF RISK

Arkitektur er anomali.
Arkitekter studerer i fem til ti år, de pådrar seg ofte livslang gjeld, mens dårlige økonomiske prospekter og vanskelige rammebetingelser for yrkesutøvelsen gjerne kompenseres med kulturell og sosial egenkapital. Kombiner dette med et massivt faglig ansvar og økende intellektuell kastrering, så er det kanskje ikke rart at yrket kan sies å være helt på bristepunktet.

I løpet av de siste to tiårene har lettere forvirrede arkitekter skrytt av den moderne arkitekturpraksisen som «tverrfaglig», mens de har allierte seg med en rekke andre aktører som har satt seg fore å løse samtidens utfordringer på en mer konkurransedyktig og kritisk måte. Denne endringen, et første skritt i oppløsningen og gjenoppbyggingen av yrket, ble imidlertid møtt med markedsøkonomiske mekanismer som i liten grad var interessert i å betale for denne «nye» arkitekturtjenesten.

Markedet var altså ikke interessert i å bruke penger på denne reviderte arkitektrollen – men de ønsket den velkommen.

Dette er Late Show.
OAT 2007 var ett år forsinket, eller, uten at noen visste det, nesten to år for tidlig. Denne utsettelsen ga oss muligheten til å skifte fra en konsensusbasert tilnærming (en kakofoni av foreninger) til en kommisjonsbasert (kuratert) utstilling. Å forplikte seg til dette formatet var vanskelig, men gav samtidig gode rammer for det som uten tvil er den viktigste plattformen for arkitektonisk diskurs i Skandinavia.

I dette perspektivet var timingen god for lanseringen av temaet RISIKO, fordi det krevde at mange utvidet perspektivene sine ganske radikalt. Samtidig kom det for tidlig, siden det største bruddet i moderne tid for arkitektyrket nærmet seg raskt uten ennå å ha inntruffet. 13 år senere får begrepet «RISK» en helt ny betydning, et nytt brudd, midt i en global pandemi som påvirker livene våre i sin helhet.

Triennalen i 2007 åpnet et helt nytt rom – og fylte det med innhold. Triennalen ble unnfanget i et postakademisk miljø og fokuserte på å generere en «flerlags-diskurs» som kunne akkumulere og spre kunnskap og manifestere kontinuitet gjennom en klar plattform.

Hvem er du?
Temaet RISIKO er en palimpsest, et håndskrift der tidligere tekst er skrapt vekk slik at sidene kan brukes på nytt – en oppfordring til å omskrive yrket. En konfrontasjon av den episke motsetningen mellom å ta risiko eller ikke, og slik risikere å være irrelevant.

RISIKO var en oppfordring til handling og implisitt et varsku: yrket svikter og arkitekter er både skyldige i dette fallet og nøkkelen til fagets overlevelse. Arkitektens posisjon og suverenitet ble redusert, og kombinert med at «arkitekt» ikke var en beskyttet tittel, førte hver gjenoppfinnelse og omstart til at arkitekten ble satt i en stadig mer sårbar posisjon.

I et race mot bunnen, med krav om å være raskere, billigere, enklere og mer politisk velsmakende, mistet arkitekturen stadig mer av mandatet til å bygge kulturer, definere fremtider, innovasjon og utformingen av urbanitet. Arkitekter må holde seg konkurransedyktige,
men samtidig kompromitteres intellekt og integritet. Mange arkitekter har samtidig trukket seg tilbake til en tradisjonell tilnærming til verdier, estetikk og tro, som ikke er i samsvar med markedet og dets krav til avkastning.

Vi trenger å omorganisere yrket vårt radikalt for at det skal overleve og realiseres i sin beste form.

I dagens Norge bygges 90% av boligene uten arkitekt. Og så bekymringsfullt som dette kan høres ut, bekrefter det postulatene fra 2007 RISK. Samtidig setter dette arkitekten i posisjon til å innta en ny, mer verdifull rolle. Hvis risikoaversjonen fra både utviklere og entreprenører reduserer arkitektenes rolle til å være tjenesteleverandører, kan man argumentere for å gi slipp på sluttspillet og kontrollere startspillet – der kultur, fellesskap, sosial egenkapital, økonomisk suksess og politikk blir katalysert.

Hypotetisk, hvis alle arkitekter i Norge plutselig gikk ut i streik, for å bekjempe urealistiske konkurransestrukturer, mangel på investering i forskning, mangel på gjennomsiktighet og demontering av de ineffektive siloene som er motstridende mot sosial egenkapital og byutvikling – hva ville skjedd?

Mest sannsynlig ingenting.

Hvis leger gikk ut i streik, ville det sosiale opprøret være overveldende, og med god grunn. Leger har såkalt asymmetrisk kunnskap. Noe som arkitekter også har, men de har for lengst mistet evnen til å bruke det effektivt.

No look pass.
Postulatet fra 2007 om at Norge er et perfekt sted for å teste nye sosiale, miljømessige og politiske modeller er mer gjennomgripende i dag enn noensinne. Den bevisste fremmedgjøringen, en rest av historisk desentralisert politikk, har gitt grobunn for et samfunn der informasjonssiloer hindrer muligheter, innovasjon og vekst. Og her ligger muligheten for arkitekter til å bygge bro mellom det som kan betraktes som de fem rommene – offentlige, private, planleggingsmyndigheter, politikk og akademikere – og gjenvinne verdien av asymmetrisk kunnskap.

For en nordisk arkitekt erstatter mangelen på hierarki i designprosesser (denne egalitære holdningen er kjernen i den nordiske kulturen) den tradisjonelle vertikale intelligenskjeden med en horisontal. Denne tilstanden flytter arkitektens posisjon fra rollen som megler eller rett og slett tjenesteleverandør, til å bli en «agent» som kan bevege seg fritt mellom de forskjellige grensesnittene, stimulere samspillet mellom lagene og på den måten utforme «skjult design», altså prosessen med å lage arkitektur.

På dette feltet administrerer arkitekter komplekse prosesser mellom det offentlige, det politiske, det sivile, mellom klientene og entreprenørene. De utformer forholdet mellom dem, mens de avviser intellektuell suverenitet til fordel for reell kollektiv intelligens.

Å legge «nordisk ydmykhet» på dette og det som kan være utopisk, blir oppnåelig. Unike forhold til rommet (delt, offentlig, kollektivt, urban, landskap) danner et felles språk der kollektive verdier overgår kommersielle mål. [1]

Offentligheten er tilstede og ønsker mer enn noe annet å stå for noe, tro på noe. Her ligger en mulighet og et ansvar.

Tiden er nå.
Vi lever i strålende tider. Tider med et nytt nivå av transparens, som vi ikke har vært vitne til før vi tillot oss å ta opp disse utfordringene på flere fronter, flere linjer, mot flere motstandere. Og til å ta denne kampen trenger vi de mest kraftfulle, engasjerte, kreative, nysgjerrige og inspirerte hodene for å rydde en vei for det ubegrensede potensialet i fremtiden.

Spørsmålene som ble tatt opp i 2007 er fremdeles relevante i dag: mangfold i en markedsdrevet plan, sosial rettferdighet, tilgang til ressursene, skift i mobilitet, bærekraftige samfunn. Å lage noe nytt er alltid en RISIKO, og til tross for all planlegging og kontroll, vet du til slutt ikke hva du kan forvente. Og det er akkurat i dette uavklarte rommet at den største verdien potensielt ligger, og muligens den eneste levedyktige sjansen til at arkitekturen kan bli verdifull igjen.

[1] Fra den kommende boka med tittelen Spaceman.

Culture of Risk

Text by Gary Bates

Architecture is anomaly.
Architects study for 5-10 years, often accruing lifelong debt, to withstand the race to the bottom while, in the best-case scenarios, representing social equity and cultural growth. Combine this with massive professional liability and increasing intellectual castration and it is no wonder the profession is at a point of reckoning.

For the past two decades discombobulated architects boasted of the contemporary practice as ‘multi-disciplinary’, joining a multitude of thinkers to solve the complexity of problems they were faced with in more competitive and critical manner. This change, a first step in the dissolution and reconstruction of the profession, was met with a market economy that for the most part was not interested in paying for this ‘new’ service. But to be clear, the market did not want to remunerate for this due diligence, yet they welcomed it and, in many cases, requested in, creating yet a bigger riff for architecture offices.

This is the Late Show.
The 2007 OAT was one year late, or, unbeknown to almost everyone in the entire world, two years early (ref GEC 2008). Faced with an ideological quandary, the, then to be, third iteration of the Triennale was without a clear direction and hence postponed. This postponement provided a unique opportunity to shift from a consensus-based approach (conflagrated by a cacophony of associations) to a commission based (curated) exhibition. Committing to this format was insufferably difficult, adolescent in nature, yet it provided the framework for what is arguably the most important platform for architectural discourse in Scandinavia.

In this perspective RISK was timely and premature at the same time. Timely because it required a leap of faith on the parts of many, yet premature because the biggest rupture in modern times for the profession of architecture was rapidly and unknowingly approaching. 13 years later and the notion of RISK takes on a whole new meaning, a new rupture, amid a global pandemic that is impacting all our lives.

The new Trienalle created a vacant position and filled it. Conceived as a post academic environment, the Trienalle focused on generating a multilayered discourse that could accumulate and disseminate knowledge, manifest continuity through a clear and assertive platform.

Who are you?
The theme RISK is a palimpsest, a call to rewrite the profession. Confronting the epic contradiction of taking risk or not and risk being irrelevant.

RISK was a call to action. Implicit in the brief was a warning; the profession is failing, and architects are both to blame and the key to its survival. As professional registration agencies feel an increased pressure of the dismantlement of sovereignty and the perennial discussion on the stripping of The Architect as a protected title, each reinvention, each restart leaves the architect in a more fragile position.

In the race to the bottom – to be faster, cheaper, easier, and more politically palatable – architecture steadily lost its foothold in building culture, in defining futures, in innovation, and in designing urbanity. Architects risk more and more to ‘win,’ staying competitive but compromising intellect and integrity. The rest have retreated into a traditional approach of values, aesthetics, and beliefs not commensurate with the bestial market and its appetite for return on investment nor the culture or labor market for execution. We need to radically reposition and reorganize our profession for it to survive in its best state.

In Norway today, 90% of housing built does not involve an architect. And as worrisome as this may sound, it confirms the postulations from 2007 RISK, and simultaneously liberates the architect for a new, more valuable role. If the risk aversion of both developers and contractors exacerbates the architects role as mere service providers, then one could argue to let go of the end game and control the start game – where culture, community, social equity, economic success, and politics are catalyzed.

Hypothetically, if all architects in Norway suddenly went on strike, to combat unrealistic competition structures, lack of investment in research (endemic in the profession), lack of transparency, and a dismantlement of the ineffective silos counterintuitive to social equity and city building, what would happen?

Most likely nothing.

Or a small diversion to bypass the disruption. With that said, if doctors went on the strike, the social uproar would be overwhelming, and for good reason. Doctors have what is known as asymmetric knowledge. Something that Architects also have but have long since lost the ability to use it effectively.

No look pass.
The postulation in 2007 that Norway is a perfect test bed for social, environmental, political research is more pervasive today than ever. The conscious estrangement, a residue of historical decentralized policies provides a polemical situation for society where silos of information stunt opportunity, innovation, and growth. And herein lies the opportunity for architects to curate the collective intelligence between what can be considered as the 5 rooms – public, private, planning authorities, politics, and academics – and regain the puissance of asymmetric knowledge.

For a Nordic architect, the lack of hierarchy in design processes (this egalitarian stance being the very core of Nordic culture) replaces the traditional vertical intelligence chain with a horizontal one. This condition shifts the position of the architect from the role of mediator or simply service provider to that of ‘agent’, moving freely between the different interfaces, stimulating the interactions between layers (ref. The Stack), and in doing so, surreptitiously designing the process of making architecture.

In this field, architects manage complex processes, easily working person to person - the public, the political, the civil, the clients and contractors – designing the relationships between them while dismissing intellectual sovereignty in favor of real collective intelligence.

Superimpose ‘Nordic humility', on this and what may be utopian, becomes achievable. Unique relationships to space (shared, public, collective, urban, landscape) form a common language where collective values supersede commercial objectives.[1]

The PUBLIC is present, engaged, and more than anything else want to stand for something, believe in something. Herein lies an opportunity and a responsibility.

The Time is Now.
We live in brilliant times. Times where a new level of transparency never witnessed before allowing us to address these issues on multiple fronts, multiple lines, against multiple opponents. And for that we need the most powerful, resilient, committed, creative, curious, and inspired minds to clear a path for the unlimited potential of an equitable future.

The questions that being addressed in 2007 are still relevant today: diversity in a market driven plan, social equity, access to the resources, shifts in mobility, sustainable communities. Creating something new is always a RISK and despite all planning and control, you ultimately do not know what to expect. And it is exactly in that space of unclarity where the greatest value potentially lies, and possibly the only viable chance for architecture to be valuable again.

[1] From the upcoming book titled Spaceman