MAN MADE

Scroll down for English
Hvis Oslo arkitekturtriennale vil aktualisere seg selv, må den være nysgjerrig og utforske Oslos identitet. Og den må være helt on site og tilstedeværende. Ellers blir den uaktuell for byen og en imitasjon av andre internasjonale triennaler. Den må våge å ta tak Oslos eget utgangspunkt, og tørre å spørre byens beboere om deres egentlige behov. Først da blir triennalen aktuell og virkningsfull utover seg selv.

Jeg var kurator for Oslo arkitekturtriennale i 2010, hvor den bar tittelen Man Made. Målet med denne triennalen var å sette arkitekturpolitikk på agendaen. Jeg ville at den skulle diskutere arkitektur som ledd i å styre og å lede samfunnsutviklingen. Jeg ville styrke arkitekters rolle. Hvordan det menneskeskapte fysiske miljøet påvirker enkeltindividet, bymiljøet og samspillet dem imellom. Diskusjonen om bygningers verdi og overskudd utover å løse sin egen oppgave som bygning, er ofte utelatt.

Hvordan påvirkes mangfoldet av det fysiske miljøet rundt oss og omvendt? Hvordan oppnår vi en demokratisk arkitektur? Det er spørsmål for Oslo arkitekturtriennale. Med Man Made ville jeg lage en arena med forslag til strategiske løsninger for å gjøre arkitektur mer demokratisk i møte med miljømessige og sosiale utfordringer. Feltet trengte og trenger en tydelig ideologisk forankring – den trenger kunnskap og bevisstgjøring om hva demokratisk arkitektur er og kan være.

Tilbakeblikk fra 2020. Triennalen 2010 var en arena for ulike uttrykk og utsagn. Triennalen spurte Oslo: Politikk og arkitektur, hva mener du? Kulturministeren i 2010, Anniken Huitfeldt, uttalte at arkitekturpolitikken skal debatteres og utformes i en dialog mellom offentlige myndigheter og fagfelt. Triennalen 2010 stilte spørsmål om prioriteringer og våre strategier. Triennalen skulle skissere visjoner for fremtidens arkitekturpolitikk.

NAL-presidenten i 2010, Kjersti Nerseth, uttalte at planlegging og bygging av våre fysiske omgivelser er en av samfunnets mest kollektive oppgaver. Aktiviteten berører mange flere mennesker enn dem som bestiller eller bruker bygget eller de bygde rammene. Allikevel bestemmes premissene for kvalitet i hovedsak av bestilleren.

Har den problemstillingen jeg satte på agendaen påvirket utviklingen? Svaret er veldig enkelt nei. Problemstillingene var for overordnede og komplekse. Triennalen hadde et omfattende program, og ble godt besøkt, men den avleiret ingen ting. Jeg har i ettertid tenkt en del på om den kunne vært mer konkret, på en slik måte at det kunne ha påvirket den arkitekturpolitiske diskusjonen og resultert i en konkret strategi.

I 2015 ble Code invitert til å delta på en utstilling i Galleri Rom, hvor tematikken var «Hva er den viktigste oppgaven for arkitekturen i dag og hva er dens potensial i fremtiden?». Tanken var å få frem et øyeblikksbilde som skulle vise klare tendenser i arkitekturen. Code ville bygge på erfaringen fra arbeidet i 2010 – var det mulig å komme opp med en strategi for arkitekturpolitikk som var konkret? En strategi som ga rom for ny arkitektur, som var bærekraftig, men forankret i norsk bygningstradisjon og som kunne utvikle identitet og byggteknologi?

Vi tok utgangspunkt i at byggenæringen er den nest største økonomiske sektoren i Norge, med en investeringsramme på 50 milliarder, og i 2015 utgjorde den omtrent 15% av det nasjonale utslippet av CO2. Det offentlig Norge bygger for mange milliarder hvert år, og hvis tilnærmet alle disse byggene ble oppført i tre, ville det gi et betydelig bidrag til å gjøre Norge klimanøytralt. I tillegg ville det stimulere næringspolitikk i et distriktspolitisk perspektiv, styrke innovasjon knyttet til byggesystemer og treteknologi og gi et miljøorientert og bærekraftig fundament for utforming av ny og fremtidsrettet arkitektur.

Stemningen i 2010. I 2010 var det et stort søkelys på Fjordbyen, innholdet og utviklingen av denne, med mange parallelle prosesser. Flere kritiske røster mot Fjordbyen hadde også utviklet seg. Kritikken handlet om at den ikke var tilgjengelig, og at den hadde alt for lite arealer til rekreasjon og helserelatert bruk for byens befolkning. Det kunne virke som om Fjordbyen ekskluderte og fremmedgjorde Oslos egen befolkning.

Etter min mening må vi arkitekter sette subjektet i sentrum for arbeide vårt, rett og slett gjøre arkitektur mer demokratisk rent fysisk. Den må være tilgjengelig, inkluderende, bærekraftig og gi brukerne nye opplevelser og muligheter i Oslo.

Triennalen kan være et sted å starte en slik bestilling med subjektet i sentrum. Et sted å utvikle en tydelig og åpen demokratisk arkitektur i Oslo, som fremkaller og utvikler det Oslo trenger for å være et godt sted å bo og arbeide. En arkitektur som kan styrke Oslos identitet.

Sett i lys av dagens perspektiv, mener jeg at det å utvikle forståelsen av demokratisk arkitektur er avgjørende for å undersøke byens reelle behov og identitetsutvikling, og det bør være triennalens langsiktige utviklingsperspektiv for Oslo.

Kan arkitektur være demokratisk? Det innlysende svaret er at utvikling av arkitektur og byutvikling er demokratisk når det involverer innbyggerne i planprosessen. Dette foregår jo i prosesser som kommunedelplan, regulering og nabovarsling.

OAT og demokratisk arkitektur. Hvis man fastslår at arkitektur er en viktig del av samfunnsutviklingen, og at de fysiske rammene for våre liv er en del av bidraget, da må demokratisk arkitektur som begrep stadfestes. Dette kan Oslo arkitekturtriennale ta inn over seg. Den Norske Opera og Ballett er et fantastisk eksempel på arkitektur med demokratisk overskudd. Oslos innbyggere tok taket i bruk fordi arkitekturen inviterte til det. Den var tilgjengelig og inkluderende, og som bygg stod den frem som et solid samfunnsprosjekt. Da har man løst en funksjon med et enkelt grep, og bygget ble transformert til et av de sterkeste demokratiske arkitekturuttrykket i byen.

Arkitekter må sette mennesket i sentrum når vi tegner nye bygg. Det høres selvfølgelig ut, men mennesker har en enorm kapasitet til å tilpasse seg, og hvis de aldri har blitt møtt med løsninger som ennå ikke eksisterer, fordi ingen har foreslått det, så vet de heller ikke hva de skal spørre etter. Til nå har det vært en rivende utvikling og bevisstgjøring rundt brukermedvirkning i utvikling av planleggingsprosesser, og hvordan et bygg kan ha flere bruksmuligheter.

Vi må finne et språk for å diskutere demokratiske svar på fysiske omgivelser. Oslo arkitekturtriennale er kommet for å bli, og etter min erfaring etablerer den utsagnsretten, som handler om å sette opp et stort øre og lytte til byens befolkning. La dem slippe til. Da kan man se for seg triennalen i et trettiårsperspektiv, og i den perioden skal den avleire kunnskap og innovasjon i forhold til Oslo. Og det kan den gjøre ved å flytte fokuset rundt i byen, helt til alle områder er dekket.

Utgangspunktet for hver triennale kunne være et helt konkret sted i byen, noe som vil ha en overføringsverdi. Da vil det være lettere å få med seg utbyggere og innbyggere, fordi triennalen kunne arbeide tematisk med konkrete undersøkelser og vise endringsscenarioer. Triennalen må ha som målsetting at det er behovene til byens befolkning som skal høres og undersøkes. Triennaleformatet forplikter ikke i verken fagmiljø eller i politikk. Den kan konsentrere seg om å være utforskende, innovativ og nytenkende. Den kan komme med feil utsagn. Og den kan stille helt nye spørsmål.

Triennalens innflytelse. Triennalen har ofte hatt et innhold som ikke har handlet om Oslo, i en slik grad at den nesten kunne vært like relevant for et hvilket som helst sted. Men i 2010 handlet Man Made om Oslo. Det var et bredt program. Jeg var opptatt av at det skulle være et mangfold og at man hele veien skulle beholde en bottom-up-vinkling som berørte de ulike områdene og strukturene som Oslo er laget av. Triennalen hadde som oppgave å være arena for kjente og ukjente stemmer som skulle diskutere og komme med forslag til hva arkitekturpolitikk kunne være og ikke være. Og det klarte den. Man Made klarte å engasjere politikere nasjonalt og lokalt, både byplanleggere og arkitekter. Arkitekturpolitikk har fått impact. Oslo kommune vedtok 26. februar 2020 en arkitekturpolitikk for Oslo, en bærekraftig by det er godt å leve i.

Triennalen har klart å nå politikken og fagmiljøet, men ikke de som produserer avtrykkene, entreprenører og eiendomsutviklere. Det er ansvarsfullt å bygge. Det handler om å utvikle arkitektur og byrom som debatterer identiteten til Oslo. Identitet er dynamisk, og det betyr at alt man gjør vil endre den. Byplaner og bygninger er fysiske manifestasjoner som blir værende over lang tid. Alt som er gjort varer veldig lenge. Dette er en problemstilling man ikke har tatt nok tak i. Betong blir stående.

Er triennaleformat aktuelt for fremtiden? Ja, jeg tror det. Jeg tror triennalen er aktuell fordi den i sin beste utgave kan ha en uttrykksvisjon vi ellers ikke ville hatt. Det er en x-faktor. Fordelen med formatet er at den kan være høyaktuell, for så å forvitre. Men den må være ærlig. Av faget, for faget, med en tverrfaglighet godt plantet i arkitektur og urbanisme. Og helt uomtvistelig – den må handle om identiteten til Oslo. Den må absorbere hva byens befolkning trenger. Det er det det egentlig handler om.

MAN MADE

Text by Bjarne Ringstad

If the Oslo Architecture Triennale wishes to remain up-to-date, it must cultivate a sense of curiosity and explore Oslo’s identity. And it must at all times be on site and present. Otherwise, it will become irrelevant to the city and turn into an imitation of other international triennials. It must have the courage to address Oslo on its own terms and dare ask the city’s residents about their real and actual needs. Only then will the triennial become relevant and effective beyond itself.

I was curator for the 2010 Oslo Architecture Triennale, which was titled Man Made. The aim of the triennial was to put architectural policy on the agenda. I wanted a debate about the role of architecture in governing and leading the development of society. I wanted to strengthen the role of architects. How does the man-made, physical environment affect the individual, the urban environment, and the interaction between them? The discussion about the value of a building, beyond its inherent function as a building, is often omitted.

How is diversity affected by the physical environment around us, and vice versa? How can we achieve a democratic form of architecture? These were questions for the Oslo Architecture Triennale. With Man Made, I wanted to create an arena that would result in proposals for strategic solutions to make architecture more democratic in faceing environmental and social challenges. The field needed – and needs – a clear ideological foundation; it needs knowledge and awareness of what democratic architecture is and can be.

Looking back from 2020. The 2010 Triennale was an arena for diverse expressions and statements. The Triennale asked Oslo: politics and architecture, what do you mean? The Minister of Culture in 2010, Anniken Huitfeldt, stated that architectural policy should be debated and formulated in a dialogue between public authorities and the professional field. The 2010 Triennale addressed questions about priorities and strategies; it was to outline visions for future architectural policy.

NAL’s president in 2010, Kjersti Nerseth, stated that the planning and construction of our physical environments is one of society’s most collective tasks. It affects far more people than only those who commission or use a building or the physical sourroundings. Nonetheless, the premises for quality are largely determined by the commissioning client.

Have the issues that I set on the agenda affected development? The answer is a very simple no. The issues were too overriding and complex. The triennial had a wide-ranging programme and was well attended, but left no traces. Since then, I have thought a good deal about whether it could have been more specific, in such a way that it would have influenced the debate about architectural policy and resulted in a concrete strategy.

In 2015, Code was invited to participate in an exhibition at ROM with the theme ‘What is the most important task for architecture today, and what is its potential for the future?’ The idea was to produce a snapshot that would show clear trends in architecture. Code wanted to build on experiences with the work done in 2010 – was it possible to come up with a strategy for architectural policy that was concrete? A strategy that allowed for new architecture, that was sustainable, but rooted in the Norwegian building tradition and capable of developing identity and building technology?

Our starting point was the fact that the building industry is the second largest economic sector in Norway, with investments totalling NOK 50 billion and accounting for approximately 15% of national CO2 emissions in 2015. The public sector constructs buildings for many billions of kroner a year, and if nearly all of these buildings were made of wood, it would contribute significantly to making Norway a climate-neutral nation. In addition, it would stimulate business policy from the perspective of regional development, strengthen innovation related to building systems and wood technology, and provide an environmentally oriented and sustainable foundation for the design of new and forward-looking architecture.

The atmosphere in 2010. The Fjord City, its substance and development, was a major focus in 2010, with many parallel processes. A number of critical voices opposed to Fjord City had also sprung up. Their criticism centred on the area’s inaccessibility and the lack of plots for recreation and health-related use by the city’s population. It could seem as if the Fjord City excluded and alienated Oslo’s population.

In my opinion, we architects have to place the subject at the centre of our work, simply by making architecture physically more democratic. It must be accessible, inclusive, sustainable and provide users with new experiences and opportunities in Oslo.

The Triennale can be a place to start such an endeavour with the subject at the centre. A place to develop a clear, open and democratic kind of architecture that promotes and develops what Oslo needs to be a good place to live and work. A kind of architecture that can strengthen Oslo’s identity.

Seen in today’s perspective, I believe that, it is important to develop an understanding of democratic architecture in order to examine the city’s real needs and identity development, something that should be the Triennale’s long-term developmental perspective for Oslo.

Can architecture be democratic? The obvious answer is that architectural and urban development is democratic when it involves the inhabitants in the planning process, something that takes place via processes such as municipal sector plans, zoning, and notification to neighbours.

OAT and democratic architecture. If we stipulate that architecture is an important part of social development, and that the physical framework for our lives is a contributing factor, then democratic architecture must be affirmed as a concept. This is something the Oslo Architecture Triennale may want to take to heart. The Norwegian Opera and Ballet is a fantastic example of architecture with a democratic surplus. The residents of Oslo began to make use of the roof because the architecture invited them to do so. It was accessible and inclusive, and as a building the Opera emerged as a solid community project. Here, a function has been fulfilled by using a simple strategy, transforming the building into one of the strongest expressions of democratic architecture in the city.

Architects must put people at the centre when they design new buildings. It sounds obvious, but human beings have a tremendous capacity to adapt, and if they have never been met with solutions that do not yet exist, because no one has suggested them, they do not know what to ask for, either. Until now, there has been a rapid development and raising of awareness around user participation in the development of planning processes, and how a building can have multiple uses.

We must find a language to discuss democratic responses to our physical environment. The Oslo Architecture Triennale is here to stay, and in my experience it is establishing a qualified voice, which means to open up our ears and listen to the city’s population. Let them have a part in it. Then one could envisage the Triennale in a thirty-year perspective in which it will engender knowledge and innovation in connection with Oslo. And that can be done by shifting focus around the city until all areas have been covered.

The starting point for each triennial could be a specific place in the city that also has transfer value. This would make it easier to involve developers and residents, because the Triennale would be able to work with concrete, theme-based explorations and show various scenarios of change. The goal of the Triennale must be to listen to and examine the needs of the city’s inhabitants. The triennial format does not entail a commitment on part of either the professional environment or politicians. It can concentrate on exploration, creativity and innovation. It may make flawed assertions. And it may ask completely new questions.

The impact of the Triennale. Frequently, the Triennale has dealt with subject matter unrelated to Oslo and could almost have been just as relevant to any other place. But in 2010, Man Made dealt with Oslo. The programme had a broad range. My concern was to ensure diversity and maintain a bottom-up approach that touched on the various areas and structures Oslo is composed of. The mission of the triennial was to provide an arena for familiar and unfamiliar voices, discussing and putting forward proposals for what architectural policy may and may not be. And that it accomplished. Man Made succeeded in engaging politicians nationally and locally, including urban planners and architects. Architectural policy has made an impact. On 26 February 2020, Oslo Municipality adopted a strategic architectural policy for Oslo, a sustainable city that is good to live in.

Although the Triennale has succeeded in reaching out to politicians and the professional community, it has not reached those who leave their imprint – contractors and real estate developers. Building entails a great deal of responsibility. It is about developing architecture and urban spaces that are in dialogue with Oslo’s identity. Since identity is dynamic, anything one does will change it. City plans and buildings are physical manifestations that will remain for many years to come. Any changes will endure for a long time. This is an issue that has not been sufficiently addressed. Concrete remains standing.

Is the triennial format relevant for the future? Yes, I think so. I think that the Triennale is relevant because in its best version it can offer an expressive vision we otherwise wouldn’t have had. It is an x-factor. The advantage of the format is that it can be highly relevant, only to deteriorate afterwards. But it must be honest. Of the profession, for the profession, and with an interdisciplinary structure solidly rooted in architecture and urbanism. And, incontrovertibly, it must be about Oslo’s identity. It must absorb the needs of the city’s inhabitants. That is what it’s really about.

English translation: Thilo Reinhard